Kuala Lumpur // Malaysia

Etter dykketur til Simlian Islands og avslapping på ei “øde” øy i Thailand var noen dager i en storby akkurat det jeg trengte. Kuala Lumpur har mye å tilby; både av mat, kultur og shopping.

Jeg endte opp med å bo midt i gryta, på et hostel som heter Sunshine Bedz. Det var det perfekte utgangspunktet til et par dager med å samle tanker, finne ut av veien videre og for å kjøpe meg et nytt action-kamera. Første kvelden møtte jeg også ei norsk dame som heter Kari, noe som var veldig hyggelig! Vi endte opp med å henge mye sammen de neste dagene. Kari er like glad i vin som meg og vi gikk på jakt etter et glass italiensk rødvin den ene dagen, vi endte opp med det nest beste; et glass champagne til lunsj! Hahah. Vell verdt alle pengene, det var et fantastisk glass med magiske bobler!

Meg, Kari og Kornelia (ei svensk jente vi møtte på hostellet) besøkte Petronas Towers (også kjent som “the twin towers of Kuala Lumpur”) vi gikk ikke opp i tårnene da det kostet for mye til at vi syntes det var verdt det! Vi tok heller turen opp til Sky Bar visavi tårnene for en deilig drink og nydelig utsikt over byen uten at det kostet mer enn en drink. Kuala Lumpur er virkelig en stor by med en fantastisk skyline, og MYE trafikk og mennesker.

Planen den ene kvelden var å se solnedgangen fra “the helipad lounge bar”, som er en bar i 33 etasje med en tilhørende helikopter platform som er gjort om til en bar. Vi kom over en time før solen begynte å gå ned men det var likevel stappa av mennesker!! Heldige som vi var fikk vi lov å sitte på et av bordene som var reservert til de kom (etter solnedgangen skulle vært over), men det ble dessverre ingen solnedgang fordi mørke skyer og regn i det fjerne tok over før sola kom så langt… MEN bortkastet var det ikke, fordi skylinen var nydelig i mørket og drinkene var gode!

Jeg besøkte Chinatown sammen med Ryan (fra USA), et fantastisk området med tusenvis av boder me utsalg av alt du kan tenke deg av forfalskninger, mat osv! Mange koselige cafeer også, og vi nøt dagen med god kaffi, pruting og god mat på en “økonomi-ris” (som er et budsjett bufeet konsept hvor du får en porsjon ris og du velger fra en bufeet alt annet du vil ha å betaler deretter. Vi snakker svære porsjoner for 10 kr folkens!).

Jeg fikk også en lokal beundrer (mildt sagt!), han jobbet på baren som hostellet gikk til et par ganger i uka. Den korte historien; Han var litt søt i starten, og jeg må jo innrømme at jeg flørtet litt, og han spanderte et deilig måltid på meg og Kari før han fulgte oss til hostellet for natten. Han erklærte deretter sin kjærlighet for meg, etter kun et måltid! Jeg sa takk og gikk, haha! Deretter ble jeg spammet med meldinger på facebook den kommende uken med hvor mye han elsket meg og at han ville vente på meg og at han aldri hadde følt sånn som dette før. Om jeg vil ha malayisk statsborgerskap står sikkert tilbudet åpent, men vi møttes ikke igjen for å si det sånn! Hahaha.

Etter noen dager i Kuala Lumpur fikk jeg endelig kjøpt meg en ny GoPro 5! Malaysias største elektroniske kjøpesenter Plaza Low Yat hadde mye utvalg i samme kategori for å si det sånn! Verdt å bare tusle rundt i å se nesten, alle bodene/butikkene selger det samme. Hvordan hver og en overlever forstår jeg enda ikke? Men kult var det, og jeg gikk ut et GoPro rikere og noen tusenlapper fattigere! Men nå skal det bli filmer og bilder fra dykking fremover! 😀

Litt bilder fra KL kommer her 🙂

  • H

Kuala Lumpur // Malaysia

Familietid

Jeg har hatt besøk av pappa, Andreas og Vibeke i 10 dager! 🙂 Det var helt fantastisk å se kjente ansikter igjen, til tross for at det bare var gått 20 dager! Jeg stod klar over en time før pappa landet i Bangkok på flyplassen å ventet, og 30 min etter kom Andreas og Vibeke også. Sammen tok vi fly til Phuket, hvor vi skulle ta taxi videre til Khao Lak.

Jeg fikk lov å sitte på første klasse (for første og mye mulig siste gang i mitt liv) for Vibeke, og det var helt sykt. Svære seter som kan bli om til seng, som et eget lite rom, og vi fikk servert drikker og mat og det var veldig lukseriøse 60 minutter! Hehe.

I Khao Lak bodde vi på en flott resort ved stranda som heter La Flora, og vi koste oss masse med både strand, basseng og gode senger (i Thailand er standaren på sengene i kategorien steinhard, så mykere store senger var helt fantastisk for et par netter!). Siden det var første dagen for de nyankommende ble det selvsagt satt av tid til massasje, og mye god mat! Vi fant oss fort en yndlings restaurant som vi endte opp med å gå tilbake til 2 ganger til.

Khao Lak var det stedet flest nordmenn omkom under den katastrofale flodbølgen. Et undersjøisk jordskjelv med styrke på 9,15 utenfor øya Sumatra utløste 26. desember 2004 den dødeligste tsunamien noensinne. Katastrofen kostet til sammen 230 000 mennesker livet i landene rundt Indiahavet. Minst 525 000 ble skadd i flodbølgekatastrofen, og mer enn 1 million mennesker mistet hjemmene sine. Tsunamien er tydelig et tabu for veldig mange i området rundt og i Khao Lak, og du ser enda spor etter bølgen. Her og der ser du en tsunami alarm høyt oppe mellom trærne, og du begynner å tenke over hvor store krefter naturen og havet har!

Vi var på et planlagt opplegg en dag, med ATV kjøring i jungelen, Zip-line, fossefall og apehule. Det var gøy men samtidig veldig dårlig organisert. Vi fikk lite tid på hvert sted og fikk forskjellige til ingen beskjeder noen ganger. Men ATV kjøringen var gøy og svømming i en deilig avkjølende foss/elv innhyllet i en magisk skog var veldig fint! Alt i alt en bra dag! 🙂

Atle, en kamerat fra videregående, viste seg å jobbe som musikal artist for Tui hotellet i Khao Lak! Så jeg var å så han synge ved bassenget en dag og så på han og hans kolleger opptre et “back in time” show den ene kvelden. De var fantastisk flinke! Utrolig koselig å treffe Atle igjen også, som bare lever livet må jeg si! Ble utvalgt av flere tusen søkere til jobben, som nå er 6mnd i Thailand for så 6mnd i Italia!! Ingen tvil om at Atle kommer til å bli en av de større stjernene, for et talent!:)

Så kom dagen hvor vi skulle på Liveaboard dykkebåt ut til Simlian Island. Vi var på en slik båt for 10 år siden, og var spente på å se hvordan det ville være nå. Vi bodde på båten Andaman Tritan, og hadde en helt super opplevelse! Fantastisk crew, nydelig mat, og god atmosfære. Vi var kun 10 dykkere ombord, som gjorde oppholde mer intimt og vi ble bedre kjent med de som var der.

Desverre så vil jeg si at Simlian har tapt seg etter ti år, kommer ikke som et sjokk med tanke på klimaendringer og global oppvarming, men fremdeles veldig trist! ;/ Flere av dykkestedene vi husket fra sist var stengt pga forurensning og ødeleggelse.. MEN, vi fikk dykke på et sted som heter Richelieu Rock i Mu Koh Surin marine park! Og det var virkelig helt magisk!! Det er en Pinacle midt ute på havet formet som en hestesko, og det VRIMLER av fisk i alle farger, former og størrelser. Det er som å flyte i et stort akvarium med uendelige arter av fisker og du bare nyter hvert eneste sekund! Meg og pappa var heldige å se to white tip reef sharks i et par sekunder også. De svømte langs bunn når vi var på vei opp til safety stoppet vårt. Kan virkelig anbefale dette dykkestedet til alle dykke-interesserte, er et av verdens 10 beste divesites for en grunn! 🙂

En av dagene besøkte vi en lokal landsby på en av øyene, den het Morgan Village. Der solgte de masse smykker og utskjæringer og de lever hovedsakelig av det og fiske. Det var tøft å se hvordan de levde i sine små bamboo bungalower langs stranden.

Totalt hadde vi 14 dykk på båten, og oppholdet på Andaman Tritan var vell verdt pengene! Det ble selvsagt mye kortspill på båten, når det var oss fire spilte vi spar dam, og når flere ville være med gikk det i president! Det var koselig å kunne sitte hele gjengen å spille sammen!:)

Etter dykkingen dro vi til sørspissen av Phuket (Thailands største øy), hvor vi bodde i en privat villa. Vi hadde eget basseng, ute dusj, boblebad og et lite kjøkken. Der koste vi oss gløgg de siste dagene av tiden vi hadde sammen med bading, spising, massasje og kortspill.

Hadde 10 fantastiske dager sammen med familie og gleder meg masse til å se dere igjen i juni og mimre tilbake med en Thai-helaften! Nå som jeg har vært på matlagingskurs skal det ikke stå på utvalget av thaimat 🙂

Hadde desverre ikke et fungerende undervannskamera på dette tidspunktet av reisen, så ingen bilder fra under vann foreløpig! Men det kommer, for jeg har kjøpt meg GoPro5 nå! Så masse bilder kommer fra andre dykkesteder!!:) I mellomtiden får dere nyte litt bilder fra over vann!

  • H 🙂
Meg og Pan (dm)

Ny dykkermaske! Divemasteren brenner vekk en hinne som gjør at den ikke skal dogge:)

Familietid

PAI // THAILAND

Det å ligge i en liten hytte omkranset av planter og blomster, se vinden fra viften ta tak i myggnettet slik at det svake lyset fra taket glitrer i nettinghullene og skaper en dans mellom lys og skygge som bruker myke bevegelser. På utsiden av hytta, et toalett med åpen takløsning til å nyte stjerner mens du sitter på do eller tar deg en dusj. Det å våkne til gresshoppenes parringslyder, kvitring fra tropiske fugler og hanen som galer i det fjerne. Det perfekte getaway stedet å bo i et par dager mens du spiser deg gjennom matmarkedet på kvelden, later deg i sola på dagen og kjører rundt på scooter med vinden susende i ørene og håret flagrende. Det er Pai.

Etter en lang og svingete busstur opp og ned fjellsidene i nordlige Thailand ankom jeg den lille hippie-byen Pai! En sjarmerende liten plass med en chill atmosfære og god mat. Byen i seg selv er veldig liten og har ikke spesielt mye å by på annet en et fantastisk matmarked på kvelden. Markedet er et mekka for veganere og vegetarianere, og den lille hovedgaten i Pai blir fylt opp med hippier, turister og matglade mennesker på kveldstid når matbodene åpner kl 18 hver kveld.

Jeg traff Lisa og Chris (fra Tyskland som jeg møtte i Chiang Mai) igjen og vi bestemte oss for å dele en liten hytte sammen, hytta hadde toalett med åpen takløsningen så vi kunne se på stjernene mens vi var på toalettet på natta. Fantastisk.

Det beste med Pai er for så vidt matmarkedet på kvelden, men også områdene rundt Pai er helt fantastiske! Nydelig natur som du kan utforske ved hjelp av en scooter, du kan bare kjøre og kjøre! Vi besøkte en svær grotte (hvor jeg fikk flaggermusbæsj i håret! Ikke kult..!), som var ganske så imponerende, vi var også på naturlige hotsprings. Der badet vi i vann som var 37 grader, som høres helt sykt ut når det er 30 grader i lufta fra før, men det var ganske kult og deilig! Lengre oppe i hotspringsene var det et “basseng” som holdt 80 grader! Der kokte vi egg!! For min del ble det kokt akkurat litt for kort til at jeg ville smake, men Chris hadde to egg og sa de smakte nydelig til tross for at de var veldig bløtkokte!

Vi så en del nydelige solnedganger, blant annet besøkte vi Pai Canyon, som er stedet de aller fleste turistene ser solnedgangen. Personlig likte jeg ikke dette stedet så godt da det var for mye turister og veldig påtvunget, solnedgangen ute i naturen på scooterturen var enda bedre, bare se bilde, hehe! Vi ble også kjent med en bartender som heter Shadow, hun eide baren “almost famous”, som hadde nydelige pasjonsfrukt mojitoer og et veldig stilig toalett! Vi endte opp med å dra til henne hver kveld for kortspill og drinker!

Chris dro en dag før meg og Lisa. Så meg og Lisa bestemte oss for å kjøre en scooter tilbake til Chiang Mai! Det er ca 130km, med bratte, svingete veier! Vi tok oss tid og koste oss på veien gjennom den fantastiske naturen og nøt utsiktene. På veien besøkte vi også Pai Bamboo Bridge, som er en håndlaget bro konstruksjon over en svær risåker. Dessverre er det tørketid, så ingen grønne risåkre, men verdt turen likevell!

Vi brukte ca 4 timer på å komme oss tilbake til Chiang Mai, med kun to “nesten” krasj! Så vi var svært fornøyde med innsatsen vår og endte dagen i Chiang Mai med en god dusj og en massasje, før et godt måltid og senga ventet.

Her er litt bilder fra Pai.

  • H 🙂
PAI // THAILAND

Vandring i et maleri // Rainbow mountain

Om du vil oppleve noe helt uvirkelig bør du besøke det nydelige fjellet Vinicunca (5200moh), bedre kjent som Rainbow mountain (regnbuefjellet)! Fjellet ligger en humpete tre timers kjøretur fra Cusco, og er i de siste årene blitt en stor attraksjon for vandreglade turister. Det som gjør turen så spesiell er at du føler at du er i et maleri!

Fargede fjell, små laguner, kaktuser, lama/alpakka flokker, lokale mennesker, utsikt over noen av de høyeste fjellene i Peru og ikke minst Rainbow mountain i seg selv. Når vi så bilder av fjellet før vi dro dit tenkte vi at det ikke kunne være ekte, for hvordan kan et fjell ha så fantastiske farger i en så perfekt stripeformasjon?! Det viste seg at bildene var ekte, og grunnen til at fjellet har farger er mineralene som finnes i fjellet. De skiller seg fra hverandre å lager en slik stripeformasjon, selvom jeg fremdeles syns det er helt uvirkelig at det går ann! Moder jord er et underverk sier jeg bare!

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ri hester for å spare på kreftene (vi hørte at selve vandreturen opp fjellet var veldig hard, og vi var fremdeles litt sliten etter alle de andre tingene vi hadde gjort og opplevd), så en ridetur virket som en god løsning. For å komme til hestedalen måtte vi likevell hike i en gode 40 min oppover, noe som gikk veldig greit for oss men hun ene i gruppa vår ville gi opp allerede etter bare 10 minutter.Vi tok det som vår oppgave å pushe henne opp til hestene hverftall, så vi gikk sakte sakte for å vise henne at det ikke er nødvendig å løpe opp pga høyden. Hun kom seg opp til slutt og tok hestene sammen med oss, så oppdrag vell gjennomført! Vi fikk hver vår hest og vår egen «hesteeier» (som vandret på siden å holdt tøylene/styrte), og de gikk i tradisjonelle klær og flipflops!! Hva er det med Peru og flipflops guides egentlig? De ødelegger jo føttene sine… 😦

Det var utrolig nydelig å sitte på hesteryggen, for da kunne vi virkelig nyte naturen rundt oss uten å føle at vi skulle død av slitsomhet. Mamma som ikke har ridd på mange år var litt nervøs i starten, men det endte opp med å gå veldig bra! Hestetaxiene slapp oss av et lite stykke fra toppen (selvsagt det bratteste og tyngste partiet), og vi pustet og peste oss opp til toppen! Det var vell verdt hver svettedråpe, fordi utsikten på toppen kan ikke beskrives med ord (vanskelig å gjenskape i bilder til og med)! Fjellet strakte seg utover med sine praktfulle fargestriper, og vi var så heldig å få se en mektig Condor sveve nede i dalen! For et syn!! Og noe av det beste med å nå toppen var jo selvsagt Walters belønningen som ventet, og det var ingen unntak på Rainbow mountain! Vi spredde norsk melkesjokolade-glede til flere andre som hadde nådd toppen med oss, og alle var enige om at det var verdens beste sjokolade!

Vi følte oss ganske heldige som hadde tatt hestene og at vi dro tidlig, for når vi var på toppen var vi nesten alene på fjellet! Og på nedturen møtte vi tusenvis av folk som var på vei opp, og så fra dalen at utsiktspunktet på toppen var overfylt av mennesker! Lucky us! 🙂 Vell nede igjen spiste vi lunsj før bussen tok oss over humpete og bratte veier tilbake til Cusco. Mamma med sin høydeskrekk syntes selve kjøreturen ned igjen var verre enn selve gåing (det lille tunge stykke vi faktisk gikk), og jeg kunne ikke for å le litt samtidig som jeg holdt henne i hånda og sa at alt kom til å gå bra! Noe det selvsagt gjorde 🙂

Kan virkelig anbefale å ta turen til Rainbow mountain om du først befinner deg i Peru/Cusco området, det er virkelig som å vandre i et levende maleri.

Vandring i et maleri // Rainbow mountain

Lake Titicaca // Sivøyene

Etter noen avslappende dager i Cusco (etter den fantastiske turen på inca trail til Machu Picchu) for å komme oss tilbake til 100%, tok mamma og jeg nattbuss til Puno for å besøke de utrolig kule sivøyene i Titicaca sjøen!

Titicaca sjøen (3812moh) er verdens høyeste seilbare innsjø, den er så stor at når du står på noen av øyene ser du ikke land i horisonten. Sjøen ligger i både Bolivia (hvor du har den nydelige Isla del sol/soløya) og Peru (hvor du finner sivøyene og andre lokale øyer), og begge stedene er unike på sin egen måte! Jeg har tidligere skrevet om besøket på Bolivia siden: https://helenesreise.wordpress.com/2017/04/26/isla-del-sol/

Sivøyene også kjent som «The floating islands of Uros» er laget av totorasiv, som vokser i rikelige mengder ved bredden av innsjøen. Øyene er Punos hovedturistattraksjon (syntes ikke selve Puno var så spesielt interresant, men maten var bra),og absolutt et vakkert og unikt syn! Øyene ble anlagt i inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. Nå bor det stammer der som taler urspråkene quechua og aymara. Ifølge legenden hadde urosindianerne selv sort blod som hjalp dem med å overleve nettene på vannet og beskyttet dem mot drukningsdøden.

Vi skulle på et såkalt «homestay» hos en lokal familie på øya Amantani, hvor vi skulle bo og spise som de lokale gjør. På båtturen ut til øya ble jeg venn med datteren til kapteinen, ei søt lita jente på 4 år som het Mariliz. Vi ble sittende sammen resten av reisen, og hun snakket kun quechua til min frustrasjon så ikke engang spansken min hjalp meg der! Men vi snakker alle et felles språk: musikk!! Og det viste seg at hun var veldig glad i den spanske sangen Despacito (https://www.youtube.com/watch?v=72UO0v5ESUo), for den endte vi opp med å høre sikkert 100 ganger i løpet av de to dagene, og hun sang for full hals de få ordene hun kunne! Super duper søt, perfekte tidsfordrive for meg!! 🙂

Vi kom til en koselig familie (selvom moren i huset virket trist og sliten..), hvor vi ble tatt godt i mot. Huset var nydelig tilrettelagt innimellom blomster og frukttrær, og rommet vårt hadde utsikt til innsjøen. Vi ble servert en nydelig lunsj med quinoa-suppe og andesost med forskjellige poteter til hovedrett, vi ble stappmette for å si det sånn! De spiser ikke så mye kjøtt på øya fordi det er veldig dyrt å kjøpe, så mesteparten av kostholdet er vegetarisk og selvdyrket. NYDELIG!

Vi tok turen opp til pachamama (moderjord) tempelet for å se solnedgangen, noe som var en ganske ok tung kveldstur på 1 times tid i oppoverbakke. Men turen var vell verdt det for solnedgangen var helt spektakulær! Etter turen opp fikk vi en god middag før vi skulle på lokal fest. Vi ble kledd opp i lokale tradisjonelle kjoler (som jeg følte meg utrolig ukomfortabel i!), men som var et must når vi skulle på festen. Det var lokal musikk med fløyter, trommer og lignende, øl, dansing og hygge. Både meg og mamma var litt morsomme i magen, så kvelden ble ikke for lang før vi dro tilbake til sengene våre.

Dagen etter fikk vi pannekaker til frokost før vi tok båt til Taquile island (en annen øy litt lengre ute på innsjøen) for å se hvordan de levde der. Etter en 45 min oppoverbakke kom vi til hoved torget hvor vi fikk se nydelig strikkekunst (på Taquile island er det mennene som strikker, mens på Amantani er det kvinnene), og fikk litt historie input av guiden vår. Ørret er et must å spise når du er ved Titicaca sjøen (spesialiteten der), så det fikk vi til lunsj før båten tok oss tilbake til Puno.

I Puno spiste vi nydelig steinovns pizza, og besøkte litt kirker og en cafe som sies å servere den beste kaffien i verden! Mamma ville også ta bilde av politifolk, noe hun ikke klarte å gjøre diskret så hun endte opp med å spørre dem å ting ble utrolig kleint (synstes jeg hvertfall!!). Så var det nattbuss tilbake til Cusco, hvor mamma desverre våknet opp å var veldig dårlig.. Og til min store frustrasjon var det ingen betjening tilgjengelig som kunne hjelpe, men heldigvis våknet en annen reisnede å gav oss kvalmestillende og pose til å spy i om uhellet skulle skje. Takk for at det finnes slike mennesker!

Vi hadde alt i alt en flott tur, og det er minner som kan mimres om i lang tid 🙂

Lake Titicaca // Sivøyene

Camino del Inca // Machu Picchu

Det var veldig hardt å si hade til elevene på skolen i La Paz, det ble mye tårer og klemmer siste dagen for å si det sånn. Jeg fikk masse fantastiske kort fra barna, som gjør meg glad hver gang jeg leser dem! Men det var en stor trøst å vite at jeg skulle se mamma igjen et par dager senere i Peru! Tenk at mamma kom flyvende helt fra Søgne for å være her i 14 dager sammen med meg, hvor heldig er ikke jeg? Vi hadde planlagt besøket i lang tid, men tida har bare flydd forbi og plutselig kom hun ut av døra på flyplassen i Lima (for en fantastisk følelse)!

I Lima bodde vi på et fint lite hotell, hvor vi dagen etter skulle møte resten av gruppa vi skulle gå Inca Trail med. Mamma var trøtt etter reisen (ikke rart når hun hadde flydd 7 timer tilbake i tid og klokka var midt på natta hjemme!), så det ble en tidlig første kveld. Dagen etter brukte vi på å gå rundt i byen å nyte varmen (og lete etter regnjakke til meg. Klarte selvsagt å glemme regnjakka mi i La Paz!!!), og spiste flere gode måltider. Jeg introduserte mamma for den berømte peruianske nasjonalretten ceviche (rå fisk marinert/bada i limejuice slik at den blir «kokt», chili, løk, korriander og ofte søtpotet ved siden av), som ble en stor hit! Liker du fisk og litt eksotisk syrlig/sterk smak vil jeg anbefale deg å teste ceviche, oppskrift: https://www.laylita.com/recipes/peruvian-fish-cebiche-or-ceviche/  (bare husk at fisken må være fersk!).

Vi hadde booket inca trail turen vår gjennom G-adventure (for nesten ni mnd siden), og selve turen går fra den hellige dalen, og helt til inkaenes tapte by Machu Picchu (ca 45km) som per dags dato anses å være det fremste symbolet på inka kulturen. Byen står på UNESCOs liste over verdensarven, og i en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene.

Vi endte opp med en fantastisk gruppe mennesker og helt uvurdeelige guider! Turen startet med en dag i den hellige dalen, ikke langt unna Cusco, hvor vi fikk omvisning i inkaruiner og besøkte et kvinneprosjekt. Det var utrolig spennende å se hvordan de levde i landsbyen og hvordan de utnytter naturen og det den har å tilby til å lage fantastiske ting som de selger. Vi falt selvfølgelig for to helt nydelige baby alpakka skjef som vi bare måtte kjøpe, men vi hadde ikke dårlig samvittighet fordi vi viste at pengene gikk direkte til de fantastiske damene som hadde laget dem!

Tidlig dagen etter startet vi på selve turen, og allerede i starten innså vi hvor fantastisk dette kom til å bli. Vi vandret gjennom daler omkranset av høye fjell med tåke rundt toppene, fugler kvitret fritt og elva bruste lekent i ørene våre. Hvordan kan man på best mulig forklare en slik fantastisk følelse? Ikke vet jeg, tror bare det må oppleves! Dag 1 var en form for oppvarming til de kommende dagene, men jeg syntes likevell at dette var en av de hardeste dagene pga varmen. Sola steika (jeg med min ekstremt hvite, skjøre hud slet selvsagt med å måtte smøre meg hver halvtime for å unngå hummer armer og tomatfjes!), og vi gikk gjevnt og slakt oppover så tempoet var litt raskere enn det jeg hadde foretrukket i solsteika. Men jeg overlevde og vi kom oss frem til camp 1! 🙂

Vi var 14 stykker i gruppa, to guider og 25 bærere/kokker. Det var helt utrolig å se bærerne løpe (bokstavligtalt) oppover trappene med sekker på 25kg på ryggen! Så kommer vi da, pustende og pesene med en dagsekk og en gåstav i hver hånd, føler deg ikke så sprek da kan du si! Likevell ble vi møtt med jubel, klapping og heing når vi kom frem til lunsj- og overnattingsstedene. Bærene hadde da allerede satt opp teltene våre, fiksa i stand kongemåltider og alt vi trengte å gjøre var å nyte at vi var kommet i mål for dagen. Noe meg og mamma feiret med en bit nydelig Walters melkesjokolade, jeg bare ELSKER den sjokoladen! Super takknemlig for at mamma tok med seg tre store plater til meg, brunost og knekkebrød med havsalt tok hun også med (nyter det enda)!!

Dag to bar til toppen av «Dead womans pass», som er på 4215 moh og anses som den tyngste dagen av turen. Meg og mamma klarte oss derimot veldig bra denne dagen og vi var først til topps i gruppa vår, og kunne nyte både utsikten og en fantastisk regnbue som dukket opp (samt en walters bit!) alene på toppen. Nedturen var værre for knærne kan du trygt si, men vi kom oss ned til camp 2 også! Dead womans pass har ikke navnet sitt fordi kvinner dør/døde der, men fordi når du står nede i dalen (camp 2) kan du se at fjellkjeden/passet former en kvinnekropp.

Dag tre besteg vi et nytt pass, ikke like høyt som dagen før men minst like nydelig naturmessig! Jeg må skryte enda litt mer av bærerne våre, for de kom fremdeles på løpende fot forbi oss med de tunge sekkene/utstyret vårt og de smilte til oss hver gang! Jeg må også si at jeg er veldig glad vi valgte G-adventure, fordi de behandler bærerne sine bra! De får gode sko og ordentlige sekker/klær, vi så derimot bærere fra andre grupper iført sekker uten støttereimer og flipflops!! Føttene deres var oppsprukne og svarte, vi må huske at de går den samme inca trail turen opp til 6 ganger i løpet av en måned! Da bruker jeg gladelig litt ekstra penger på at bærerne skal få gode sko, de skal jo tross alt gå opp og ned med fult utstyr i all slags vær (steintrappene blir ordentlig glatte og skumle når det regner/har regnet, og de løper jo opp og ned der som galematiaser!). Men fantastiske er de! På siste lunsjsted fikk vi den lunsjbufeeten med et sinnsvakt utvalg av alle slags gode retter, rulla videre for å si det sånn. Turen etter lunsj tok oss gjennom tåkeskogen, som er et helt unikt trollsk sted. Tåka ligger tett i trærne og det jungelaktige landskapet samt høydene var et helt unikt syn! Siden det hadde regnet litt tidligere på dagen var stenene glatte og vi brukte litt mer tid på å komme oss til siste campsite fordi det så og si bare var bratte steintrapper nedover de siste 5 timene av turen. Så vi endte opp med å komme frem i mørket, men ble møtt med jubel fra bærerne og en KAKE!!! Et av parene i gruppa vår var på bryllupsreise (noe kokkene hadde fått med seg), så kokkene hadde brukt godt over to timer på å lage en fantastisk kake med glasur og det hele! Og det uten ovn og noe! IMPONERENDE!! Vi tok kvelden tidlig etter waltersfeiring og en runde kort i teltet, og en noe morsom do-tur i det fri hvor jeg klarte å ta et fantastisk snapshot av mamma sittende på huk ved siden av en foss (minner)!!

Siste dagen stod vi opp 03.30 for å nå solporten, slik at vi fikk se Machu Picchu i soloppgang før vi tok turen ned til den fantastiske inkabyen! Guiden vår Evert lærte oss masse om inka kulturen og historien til den verdenskjente vandreturen på “camino del inca” og Machu Picchu. Visste du at en Inka var en keiser/høvding, og at selve folkeslaget under Inkatiden het Quechua folket? Veldig mange små landsbyer i andesregionen i Peru og Bolivia snakker fremdeles quechua (språket) og praktiserer de gamle tradisjonene. Machu Picchu betyr “det gamle fjellet” på cuechua (også kjent som Inkaenes tapte by), og fjellet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen; den høyeste toppen, Huayna Picchu, utgjør nesen. Vi nøt resten av dagen i Machu Picchu før vi tok bussen ned til Aguas Calientes, hvor gruppa bestilte en god lunsj og alle fikk pisco sour (Perus nasjonaldrikk bestående av en sprit, sukkerlake/vann, eggehvite og siton). De aller fleste gjorde hvertfall det, jeg derimot endte dagen med å bli ordentlig dårlig og klarte ikke holde på en matbit på flere dager etterpå… Så den nydelige togturen (hvor det var glassvinduer i takene så du kunne nyte fjellene og alt) gikk for min del med til å fly inn og ut av toalettet, halvsove og kaste opp! Flott avslutning?

Vi ankom Cusco på kvelden og koste oss gløgg med en varm dusj, sjampo og en ordentlig vask! Etterpå møttes hele gruppa og guiden vår Evert på en retaurant for «the last supper», hvor vi fikk opplæring i pisco sour laging, og en i gruppa bestilte Cuy!! Cuy er da marsvin, (er en delikatesse her i Peru) og navnet er på quechua og kommer av at masvinene lager en cuycuy lyd…. Det ble et lurvelevend med bordet da marsvinet kom, for det var helstekt (med øyne, tenner og alt inntakt) pent dantert på et fat av grønnsaker! Det endte opp med at den ble sendt rundt så alle fikk smake en liten bit (smakte litt til tross for min ellers urolige mage, og det smakte som en blanding av kalkun og rotte), og tanken på at dette er et kjeledyr hjemme gjorde meg mer kvalm enn det jeg allerede var. Ikke noe for meg med andre ord, og resten av gruppa var ikke så begeistret de heller. Ikke lenge etter spurte Tom (han som hadde bestilt marsvinet) om han kunne å en pizza!

Vil bare få takke alle som var med på turen, bærerne og guidene (selvom de ikke kan lese dette fordi de ikke snakker norsk!) for en helt fantastisk opplevelse. En ekstra takk til Evert (guid) som gjorde en helt fantastisk jobb! Og ikke minst takk til verdens beste mamma for at du ville oppleve dette sammen med meg, det er virkelig et minne for livet og en unik opplevelse vi hat sammen! Jeg gleder meg til mimrestunder foran grua i det nye baksterommet med et godt glass rødvin i hånda og en skål hjemmelaget ceviche!

Camino del Inca // Machu Picchu

BEKLAGER MAMMA…

…men jeg sykla dødsveien selvom jeg vet du ikke ville jeg skulle! Du må huske å se ting fra den positive siden; jeg overlevde! Og jeg hadde det utrolig gøy 🙂

The «Death road» er en vei som går fra La Paz til Coroico, og er ansett å være verdens farligste vei. Grunnen til at den har fått dette navnet er antall dødsfall på veien som lå på rundt 200-300 i året (statestikk fra 2006). Grunnen til dødsfallene kan du se på bildet på siden her. Det er nemScreen Shot 2017-03-21 at 17.13.54lig flere titalls meter med stup rett på siden av veien, fosser som gjør det glatt og ikke minst er veien kjempe smal. Veien var tidligere hovedveien mellom Coroico og La Paz, derav de mange dødsfallene, men nå har det kommet en ny hovedvei som har minsket tallene betraktelig. Nå er det kun noen få bilister som kjører veien, og den blir i all hovedsak brukt for eventyrlystne og adrenalinsøkende turister. Bolivia har nemlig laget en atraksjon ut av veien, for nå kan du sykle ned dødsveien. Antall syklister som har dødd siden 1998 er 18, så dødsveien har sitt navn hovedsakelig fra tidligere når det var bilister på veien. Veien starter på rundt 4650 moh og tar deg gjennom kalde høyfjell, tåkete topper og ned i tropisk regnskog. Du ender på 1200 moh, noe som tilsier en nedstigning på rundt 3500 meter! Du sykler langs stup som er opp til 600 meter, og størrelsen på veien de aller fleste stedene er slik at det er plass til en bil. Rundt regntiden kan det være masse tåke, som gjør at du ikke ser så langt forann deg, og veien kan være ekstra glatt og leirefylt.

Jeg syklet sammen med en gruppa fra NLA i Bergen som var på besøk i La Paz i en ukes tid og bodde på Casaen i leiligheten under vår. Vi var en gruppe på totalt 14 som skulle sykle sammen; inkludert meg selv, Fernando (som jobber på casaen) og to andre turister. Vi kjørte sammen litt smånervøse og spente opp til startpunktet på 4650 moh, hvor vi gikk til en liten topp hvor en jesusstatue skuet ut over starten på veien! Her tok jeg meg en liten natur tissepause sammen med Susanne (ei av NLA-studentene) mens vi snakket om at dette var den fineste doutsikten vi hadde hatt på lenge.

Så var vi i gang og vi sykklet først en liten time på asfalt, før vi kom inn på den ekte dødsveien. Det var masse tåke, og vi var ganske spente på hvordan dette skulle gå. Vi syklet langs høye stup, på smale veldig humpete veier med masse løse steiner på. Faren for å tryne og skade seg på steinene var nesten større enn redselen for å sykle/falle utfor, hehe. Og med god grunn! Fordi Fernando trynte og knakk kragebeinet, så han ble sendt tilbake til La Paz for å operere, mens vi andre fortsatte ferden ned mot jungelen. Det går heldigvis bra med Fernando nå, vi er alle bare veldig glad for at han ikke falt over kanten!

På veien stoppet vi for å ta litt bilder, og et av de klassiske bildene er når syklistene sitter på det som er det høyeste stupet på veien. Så vi fikk beskjed om å sette oss med bena dinglende utfor kanten og flere av oss var nesten på gråten av redsel… Jeg ba om å bli dratt bakover når vi skulle reise oss for jeg turte ikke snu meg rundt der ute på kanten med bare noen cm mellom meg og den sikre døden! Heldigvis gikk alt bra og vi fikk tatt litt bilder og alle var fornøyde!

Nedover veien gikk det fortere og fortere etterhvert som jeg ble mer komfortabel med sykkelen og det ble mer og mer gøy! Vi syklet gjennom fosser, over elver som rakk oss til leggene, forbi høye stup, fantastiske utsikter og nydelig natur. Med hendene ristende på rattet, klypene helt utslitt etter bremsing og såre romper kom vi oss til bunnen og fikk oss en kald øl som feiring for at vi hadde overlevd! T-skjorter med teksten; i survived the death road» +++ var også en suvenir vi alle fikk i etterkant (kan leve på den en stund, hehe). Etter sykkelturen fikk vi bade og spise middag på et hotell nede i dalen før vi ble kjørt tilbake til La Paz.

Dagen etter var jeg så støl i hendene at jeg såvidt hadde kraft i dem, pluss at rompa var så sår i starten at jeg ikke ville sitte. Men etter en stund gikk det fint og alt i alt var det en fantastisk opplevelse! Det er virkelig å anbefale, selvom det høres veldig skummelt ut å sykle på «verdens farligste vei». Jeg kan fortelle deg en hemmelighet (om du lover å ikke si det videre!!): dødsveien høres mye skumlere ut enn den faktisk er. Om du kan sykle, har litt vett i skallen og ikke er dumdristig, så overlever du sykkelturen uten problem!

Litt bilder må til; enjoy 🙂
(Fikk ikke ha med kamera på hele veien, så er en blanding av mine bilder og bilder tatt av byråtet vi syklet med…)

  • H
BEKLAGER MAMMA…

EL DÍA DE LA MUJER

Den 8. mars hvert år feirer verden den internasjonale kvinnedagen. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble  vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915, men grunnet krig og motstand var markeringen ikke konsistent. Den regelmessige, offisielle feiringen kom første i gang etter annen verdenskrig. Antall demonstranter har vært varierende fra år til år med sin storhetstid på 70-tallet, men i 2014 ble det rekordstor oppslutning i Norge på bakgrunn av abortloven.

Så, den 8 mars 2017 demonstrerte kvinner over hele verden sammen for likestilling, rettferdighet og frihet. Problemstillinger/emner som vanligvis knyttes til forestillinger om kvinners rettigheter omfatter, men er ikke begrenset til, retten til: kroppslig integritet og selvbestemmelse over egen kropp, avgi stemme ved politiske valg, til arbeid, inneha offentlige stillinger, rettferdige lønninger eller likelønn, egen eiendom, utdanning, tjenestegjøre i militæret, inngå juridiske avtaler, ha rettigheter i ekteskapet, overfor ektefelle, foreldre og i religion. Ut ifra hvor i verden du er, er det fokus på forskjellige ting.

I Norge holdt Ulrikke Falch (skuespiller fra SKAM) en fantastisk tale om pornokultur, seksualundervisning og skjønnhetstyranni på Youngstorget i Oslo. En appell som virkelig tok opp temaer som vi trenger å snakke om, og som vi må jobbe med i det daglige. Jeg sier ikke at disse tingene ikke er viktige, for det er de absolutt, men akuratt nå vil jeg fortelle deg om kvinners rettigheter her i Bolivia. For her kjemper de for å overleve!

I Bolivias grunnlov står det at det skal være like rettigheter for kvinner og menn, men desverre så er det ikke slik. Per dags dato får menn bedre og mer undervisning enn kvinner, bedre assistanse ved sykdom, menn kan også få mer lønn sammtidig som de jobber mindre enn kvinner. Husarbeidet faller kunn på kvinnen i de aller fleste hjem, samtidig som Bolivia er det landet i Sør-Amerika med mest vold mot kvinner i hjemmet. Bolivia har en ekstrem machoisme, som karaktiriseres som ekstremt mannsjåvinisme og det ses på som en selvfølge at “men har rett til å være menn”. Siden kvinnene får dårligere og mindre undervisning gjør det at flere kvinner en analfabete, som resulterer i at de ikke kan delta i det vanlige arbeidsmarkedet.

Fysisk vold og voldtekt er de høyest rangerte kriminelle handlingene mot kvinner i Bolivia i dag. 50% av kvinnene i Bolivia har opplevd seksuell, psykisk eller fysisk misshandling av en partner/et familiemedlem, hele 8 av 10 kvinner sies å ha opplevd/opplever misshandling!!! Jeg blir helt dårlig av å lese disse tallene som du kan finne i blant annet FNs Kvinnekonvensjon. Kvinner blir drept hver dag, og siden de aller fleste hendelsene skjer i hjemmet, blir det aldri noe rettsak som igjen tilsier at overgriper ikke får noen straff. Over 100.000 tilfeller av misshandling mot kvinner i året blir ikke rapportert i følge den bolivianske regjeringen, og mangel på støttegrupper og sentere for kvinner kontribuerer til at volden fortsetter…

Så i et samfunn som en veldig mannsdominert er det ikke lett å stå opp som feminist og kvinnerettsforkjemper. Jeg og Kari (en av de andre volentørene) deltok i demonstrasjonene her i La Paz den 8. mars, for å støtte kvinnene her i Bolivia. Det føltes vanskelig der og da å ta problemene hjemme i Norge seriøst da kvinnene i paraden her skrek: “Det kan være din datter, det kan være din søster, vi vil ikke være offeret i morgen! Evo sa at alt ville forandre seg, men det er løgn, vi blir drept hver dag! Mr og Mrs, ikke se en annen vei, vi blir drept rett forann øynene på folket! Dette er et varsel til alle som går, feministene marsjerer gjennom Latin Amerika.” Osv osv… (Beklager om det ikke blir ordrett, har oversatt fra spansk). Som sagt er kampen hjemme også viktig, men å være her i La Paz og få delta på denne dagen gjør at ting blir satt litt i perspektiv. Vi skal være glade for at kvinnekampen hjemme er kommet så langt som den har (selvom det er et stykke igjen å gå), for vi må ikke glemme de andre damene der ute, som kjemper for livet sitt.

I paraden dekket noen seg til bak slør og plakater, mens andre gikk rett i ryggen med hevet hodet og skrek i protest mot regjering og mannsjåvinisme i håp om å bli hørt. Det var en spesiell opplevelse, og det føltes godt å delta i en demonstrasjon for en så bra sak! Vi gikk med paraden i rundt 10 minutter, før det begynte å smelle kinaputter og diverse som skremte oss ganske godt. Så vi sa oss fornøyde med gåingen og fortsatte dagen med samtaler om kvinners rettigheter over middag, før vi avrundet dagen med å se programmet Lindmo (NRK) hvor Ulrikke Falch og Listhaug var gjester. Alt i alt en meget lærerik dag. Legger ved litt bilder fra paraden.

– H

EL DÍA DE LA MUJER