Etter noen avslappende dager i Cusco (etter den fantastiske turen på inca trail til Machu Picchu) for å komme oss tilbake til 100%, tok mamma og jeg nattbuss til Puno for å besøke de utrolig kule sivøyene i Titicaca sjøen!
Titicaca sjøen (3812moh) er verdens høyeste seilbare innsjø, den er så stor at når du står på noen av øyene ser du ikke land i horisonten. Sjøen ligger i både Bolivia (hvor du har den nydelige Isla del sol/soløya) og Peru (hvor du finner sivøyene og andre lokale øyer), og begge stedene er unike på sin egen måte! Jeg har tidligere skrevet om besøket på Bolivia siden: https://helenesreise.wordpress.com/2017/04/26/isla-del-sol/
Sivøyene også kjent som «The floating islands of Uros» er laget av totorasiv, som vokser i rikelige mengder ved bredden av innsjøen. Øyene er Punos hovedturistattraksjon (syntes ikke selve Puno var så spesielt interresant, men maten var bra),og absolutt et vakkert og unikt syn! Øyene ble anlagt i inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. Nå bor det stammer der som taler urspråkene quechua og aymara. Ifølge legenden hadde urosindianerne selv sort blod som hjalp dem med å overleve nettene på vannet og beskyttet dem mot drukningsdøden.
Vi skulle på et såkalt «homestay» hos en lokal familie på øya Amantani, hvor vi skulle bo og spise som de lokale gjør. På båtturen ut til øya ble jeg venn med datteren til kapteinen, ei søt lita jente på 4 år som het Mariliz. Vi ble sittende sammen resten av reisen, og hun snakket kun quechua til min frustrasjon så ikke engang spansken min hjalp meg der! Men vi snakker alle et felles språk: musikk!! Og det viste seg at hun var veldig glad i den spanske sangen Despacito (https://www.youtube.com/watch?v=72UO0v5ESUo), for den endte vi opp med å høre sikkert 100 ganger i løpet av de to dagene, og hun sang for full hals de få ordene hun kunne! Super duper søt, perfekte tidsfordrive for meg!! 🙂
Vi kom til en koselig familie (selvom moren i huset virket trist og sliten..), hvor vi ble tatt godt i mot. Huset var nydelig tilrettelagt innimellom blomster og frukttrær, og rommet vårt hadde utsikt til innsjøen. Vi ble servert en nydelig lunsj med quinoa-suppe og andesost med forskjellige poteter til hovedrett, vi ble stappmette for å si det sånn! De spiser ikke så mye kjøtt på øya fordi det er veldig dyrt å kjøpe, så mesteparten av kostholdet er vegetarisk og selvdyrket. NYDELIG!
Vi tok turen opp til pachamama (moderjord) tempelet for å se solnedgangen, noe som var en ganske ok tung kveldstur på 1 times tid i oppoverbakke. Men turen var vell verdt det for solnedgangen var helt spektakulær! Etter turen opp fikk vi en god middag før vi skulle på lokal fest. Vi ble kledd opp i lokale tradisjonelle kjoler (som jeg følte meg utrolig ukomfortabel i!), men som var et must når vi skulle på festen. Det var lokal musikk med fløyter, trommer og lignende, øl, dansing og hygge. Både meg og mamma var litt morsomme i magen, så kvelden ble ikke for lang før vi dro tilbake til sengene våre.
Dagen etter fikk vi pannekaker til frokost før vi tok båt til Taquile island (en annen øy litt lengre ute på innsjøen) for å se hvordan de levde der. Etter en 45 min oppoverbakke kom vi til hoved torget hvor vi fikk se nydelig strikkekunst (på Taquile island er det mennene som strikker, mens på Amantani er det kvinnene), og fikk litt historie input av guiden vår. Ørret er et must å spise når du er ved Titicaca sjøen (spesialiteten der), så det fikk vi til lunsj før båten tok oss tilbake til Puno.
I Puno spiste vi nydelig steinovns pizza, og besøkte litt kirker og en cafe som sies å servere den beste kaffien i verden! Mamma ville også ta bilde av politifolk, noe hun ikke klarte å gjøre diskret så hun endte opp med å spørre dem å ting ble utrolig kleint (synstes jeg hvertfall!!). Så var det nattbuss tilbake til Cusco, hvor mamma desverre våknet opp å var veldig dårlig.. Og til min store frustrasjon var det ingen betjening tilgjengelig som kunne hjelpe, men heldigvis våknet en annen reisnede å gav oss kvalmestillende og pose til å spy i om uhellet skulle skje. Takk for at det finnes slike mennesker!
Vi hadde alt i alt en flott tur, og det er minner som kan mimres om i lang tid 🙂
min reise i sør-øst asia 