Jeg har virkelig fått kjenne på hvordan de lokale reiser, for jeg har nemlig tatt en lokal ferge fra Bira i South Sulawesi til Labuan Bajo på øya Flores. En nokså god ferge tur på 32 timer!! Det var enten det eller en lang biltur tilbake til Makassar fra Bira (6t), så fly til Jakarta så til Flores. Så pengemessig og opplevelsesmessig så var dette det beste alternativet kom jeg frem til!
Billett salget startet kl 19, og båten gikk kl 23.30. Jeg fikk også beskjed om at fergen hadde seks lugarer, men det var første mann til mølla prinsipp! Så jeg stilte opp på kaja kl 19 for å kjøpe billett og stille meg i kø for å gå ombord. Jeg ble allerede på kaja en attraksjon for de aller fleste å fikk utallige blikk og kommentarer og glis fra alle rundt meg. Jeg fikk lov å gå ombord først og var på jakt etter en lugar! Men det var ingen….
Jeg gikk rundt og spurte og styrte, mens det vrimlet folk inn en etter en! Så når jeg fant et “første klasse” rom, endte jeg opp med å plassere tingene mine der i redsel for å ikke få et sted å sove om jeg fortsatte å lete etter de omtalte lugarene. Jeg er glad jeg gjorde det, for det var den beste plassen jeg kunne få til slutt! Så jeg hentet meg en matte å la meg til mellom stolradene på “første klasse” rommet. Det var aircondition der, så mest sannsynlig derfor det het første klasse. Utenfor der jeg la meg til rette var det rader med “køyer” som folk la seg til rette på, uten vifter eller noe, og langt flere mennesker studd sammen. Så mitt lille sovested var bedre enn andre alternativer og jeg sa meg fornøyd med stedet bakerst innerst i første klasse rommet.
Jeg satt å utnyttet mine siste timer på mobilnett når det plutselig løp en svær kakerlakk over sekken min!! Så mye for første klasse liksom… Håpet for en god natt med søvn svinnet mer og mer for å si det sånn, juhu! Og toalettene på båten er bare hull i gulvet med en dunk vann på siden av, uten toalettpapir og såpe. Utrolig glad for at jeg som en fast regel alltid har antibac og en dorull i sekken til en hver tid! Det kom veldig til nytte for å si det sånn! Det var veldig skittent på fergen og på toalettene var det en blanding av tiss og vann på gulvet, så ble en smule kvalm når jeg så alle de lokale tusle inn der barbeint før de la seg på mattene sine uten å tenke noe mer over det! Jeg brukte sko som alltid ble satt ved fotenden av matten og sørget for at INGEN trøkket over min matte. Haha!
Jeg var jo veldig tidlig ute, så etterhvert som klokken gikk kom flere og flere inn å la seg til rette rundt og foran meg. Jeg ble selvsagt stirret hull i av folk rundt meg og ble med en gang spurt om jeg kunne ta selfie med noen av dem, og bildet ble med en gang publisert på facebook! #kjendislivet liksom! Jeg var stein trøtt etter tre dykk samme dag og jeg prøvde å legge meg til å sove i 23 tiden, til tross for vissheten om at det var en kakerlakk i rommet. Lyset var også på hele natta, TVen sto på full guffe på en sangkonkurranse kanal og bak i økonomi klassen var det full karaoke til langt på natt! Men jeg klarte heldigvis å sovne likevell! 🙂
Jeg våknet i 6 tiden, og hadde ganske vondt i ryggen (jeg tror en av tingene jeg skal gjøre først når jeg kommer frem er å ta meg en massasje!). Jeg lå en stund i sengen å tenkte på hva jeg skulle spise til frokost, jeg hadde på anbefaling kjøpt med meg en svær pose med snaks i tilfelle, så jeg satte meg til rette med en film å spiste et eple og drakk litt mangojuice fra snackbaggen min. I 11 tiden hadde båten et stopp (sto sikkert 3-4 timer i havna på en eller anna øy) og da kom det folk inn som solgte forskjellige lokale ris-retter pakket i bananblader. Så jeg fikk i meg litt mat på den lokale måten med å spise med hendene, og så meg fornøyd! Det viste seg at det stoppet vi hadde var eneste påfyllet av mat, så i løpet av to døgn spiste jeg kun et ordentlig måltid! Jeg var veldig glad for snackpacken jeg hadde kjøpt på forhånd for å si det sånn!:P
Folka rundt meg viste seg å være super hyggelige å prøvde å gjøre meg tilfreds med å gi meg både kaffi, boller av et slag, vann osv. Ble nesten flau over alt jeg ble tilbydd, jeg som har så mye fra før og har mer enn nok penger til å kjøpe meg noe selv. Men de ville ikke ha noe penger for det jeg fikk, så jeg ble glad når de takket ja til noen kjeks jeg hadde med meg! Min største frykt var i all hovedsak for verdisakene mine, med tanke på at jeg skal sove, gå på do osv! Men det gikk overraskende bra og mot slutten var jeg ikke spesielt redd for det:) Kommunikasjonen var ganske vanskelig, for ingen snakket engelsk noe særlig.. Så jeg fikk tid til å redigere bilder, skrive og se et par filmer!
Rett foran der jeg sov satt det ei dame som ser ut som ET i sin turkise hijab og fremover ansikt, og hun bare elsket å stirre på meg! Følte ikke hun gjorde annet, haha! Hun så på meg når jeg våknet, og hver gang jeg så opp var hun der å gliste! Hun tilbydde meg mat på et tidspunkt men da hadde jeg allerede spist, så takket pent nei.
Vi ankom Labuan Bajo tidligere enn jeg hadde forutsett, 02.30 natt til tirsdag!! Og siden jeg hadde tatt utgangspunkt i at vi ankom på morgenen/formiddagen så hadde jeg ikke booket noe hostel for den natta.. Jeg ble vandrende rundt etter et sted med døgnåpen resepsjon og var heldigvis heldig og fant et ikke så altfor sent, for var litt ubehagelig å tusle rundt alene i mørket midt på natta i en liten by jeg ikke hadde noe kjennskap til! Så jeg fikk noen timer søvn til slutt i en ordentlig seng, uten kakerlakker!
- H 🙂
lig flere titalls meter med stup rett på siden av veien, fosser som gjør det glatt og ikke minst er veien kjempe smal. Veien var tidligere hovedveien mellom Coroico og La Paz, derav de mange dødsfallene, men nå har det kommet en ny hovedvei som har minsket tallene betraktelig. Nå er det kun noen få bilister som kjører veien, og den blir i all hovedsak brukt for eventyrlystne og adrenalinsøkende turister. Bolivia har nemlig laget en atraksjon ut av veien, for nå kan du sykle ned dødsveien. Antall syklister som har dødd siden 1998 er 18, så dødsveien har sitt navn hovedsakelig fra tidligere når det var bilister på veien. Veien starter på rundt 4650 moh og tar deg gjennom kalde høyfjell, tåkete topper og ned i tropisk regnskog. Du ender på 1200 moh, noe som tilsier en nedstigning på rundt 3500 meter! Du sykler langs stup som er opp til 600 meter, og størrelsen på veien de aller fleste stedene er slik at det er plass til en bil. Rundt regntiden kan det være masse tåke, som gjør at du ikke ser så langt forann deg, og veien kan være ekstra glatt og leirefylt.
min reise i sør-øst asia 