Jeg er så sliten..

Noen ganger føles det som et must å ha det bra, for jeg er jo tross alt ute å reiser! Det føles obligatorisk å ha det gøy å vise alle hvor fantastisk det er! Om ting ikke går din vei så er det best å holde det inni seg for du er jo heldig og privilegert som får muligheten til å reise rundt, ikke sant?

Tingen er den at det ikke alltid er fantastisk, det er faktisk ganske slitsomt. Det er to forskjellige ting det å være på ferie i to uker og det å backpacke i flere måneder. Det er en livsstil, og som i alle liv er det gode dager og dårlige dager, ups and downs, og man blir sliten.

Jeg pleier ikke å klage på hvordan jeg har det, for jeg elsker å reise og oppleve ting! Men akuratt nå er jeg sliten. For sliten. Så sliten at jeg faktisk har vurdert å endre flybilletten min sånn at jeg bare kan reise hjem nå med en gang. Hjem til senga mi, vennene mine, familien, katten, tryggheten og det normale.

Jeg er lei, trøtt og paranoid. Jeg har tidligere fortalt om bed bugs (veggdyr). Faktisk er det sånn at 30-60% av folk ikke reagerer på dem i det hele tatt! Noe jeg finner kjempe urettferdig, for jeg er selvsagt ikke en av dem.. men samtidig unner jeg ikke min værste fiende å bli kjent med dem, for de gjør deg paranoid..

Jeg har nå totalt truffet bed bugs åtte ganger, ja du leste rett; åtte!! Senest for noen dager siden i Da Lat, Vietnam. Dette har gjort at jeg sover dårlig om nettene, jeg våkner opp flere ganger å lyser i senga og jeg skvetter til hver gang jeg kjenner noe komme borti huden min (på dagen som på natta). For meg har disse insektene tatt mer og mer av psyken min, jeg har følt meg ekkel og når jeg er alene kan jeg plutselig begynne å gråte sporadisk fordi jeg er sliten og lei. Jeg bruker så mye energi på å bekymre meg at jeg ikke har det gøy, jeg er sliten og vil bare sove. Men jeg klarer det nesten ikke,i redsel for å våkne med flere bitt..

Jeg vil klage, fordi jeg har hatt noen skikkelig vanskelige dager. Selvom jeg er ute å reiser betyr ikke det at jeg alltid har det tipp topp, det tror jeg ikke er tilfelle for noen. Av og til trenger man å klage og syntes litt synd på seg selv, og det bør være lov selv om man ikke er hjemme?

Det er nesten et tabu å snakke om de dårlige dagene, man blir stemplet som bortskjemt og setningen «du vet ikke hvor heldig du er som har muligheten til å reise» dukker fort opp. Det virker som de aller fleste tror at backpackerlivet alltid er en dans på roser. Men tro meg, det finnes mange av de dagene hvor alt bare er dritt. Og det har vært en del av de i det siste..